Pladask i dokummen
En gang under andre verdenskrig var Alf Prøysen på ”Lokalet” på Bærums Verk for å underholde. Det var jo blending på den tiden, og det var mørkt ute. På Lokalet var det bare utedo. Pål Trulsrud og kona Borgny var til stede. Borgny skulle på do, så de gikk ut i mørket for å finne doen. Hun åpnet en dør og gikk inn, men den gikk rett inn til do-
kummen, som hun plumpet rett ned i til midt på livet. De fikk tak i vaktmesteren og kom seg inn i kjelleren. Hun måtte kle av seg og ble spylt ren med en hageslange og fikk på seg makkoundertøyet til Pål. Kåpa var heldigvis reddet, men Pål måtte ta dressen rett på kroppen. De kom seg da fort hjem til Skollerud og fortalte om sine opplevelser til stor munterhet.
Banning i kjerka
En liten episode som hendte under byggeperioden i kirken fortelles slik: Sognepresten, som er en ivrig sportsmann var ute på en joggetur en kveld og tok en tur innom kirken for å se hvor langt byggearbeidene var kommet. Da drev en flislegger og la de flotte flisene på golvet der. Plutselig ropte flisleggeren: ” Hva i svarte faen gjør du her?” Sognepresten svarte da:” Jeg er sogneprest her og ville gjerne se hvor fint det blir i kirken vår”. Flisleggeren som ble veldig lei seg, ropte med en gang: ” Har du lyst på en kopp kaffe kanskje?” De ble faktisk sittende og prate over kaffekoppen en hel time.
Avslørt
I fjellskråningen bak lokalene til den gamle handelsforeningen var det en naturlig utforming i fjellet som populært ble kalt "Sofaen". Her var det ofte samlingsplass for folk som kom fra arbeid og gjerne tok en flaske øl før de gikk hjem. En mann som hadde hus på den andre siden av elva, mistenkte kona si for å følge med ham med kikkert når han satt og koste seg med en ølflaske i sofaen. En morgen før han dro på jobben, smurte han sot rundt berøringsflatene på kikkerten. Det ble en fulltreffer, for da han kom hjem satt kona hans med svarte ringer rundt begge øynene.
Gjennom veggen
Den første garasjen til Lommedalsbussen ble for liten etter hvert som bussene ble større og større. Jeg husker første gang de kjørte en ny buss inn i garasjen. Da viste det seg at bussen var litt for lang. Det endte med at bussen gikk gjennom bakveggen slik at forhjula ble hengende utenfor for grunnmuren. Det ble da et svare strev å få bussen tilbake igjen. Garasjen ble umiddelbart forlenget ved påbygging.
Da Narve Bonna jr. gjettet gåte
En eldre mann som het Kristian bodde i nærheten av hovedbygningen på Nedre Bjerke gård, også kalt ”Løkka”, der den første faste skole i Lommedalen leide lokale her i årene 1866 til 1869. Han gikk ofte frem og tilbake på veien for å holde seg i form. Da Narve Bonna junior begynte på skolen, skulle barna få lov å gjette gåter. Lærerinnen spurte da om noen visste hva som går og går og aldri kommer til døra. Narve Bonna rakte opp hånden og svarte: ”Det er`n Kristian Løkka”.
Skreppa til Nansen
Det fortelles en historie om en leilending som het Martin Christensen Johnsrud, som var en god venn av Fridtjof Nansen. Nansen var ofte på rideturer i Lommedalen. En gang kom han ridende sammen med en dame og svingte bortom Martin som arbeidet ute på jordet. Martin ropte da til ham: ”Å er’e for ei skreppe du har med deg i dag da, Nansen”? ”Det er dronning Maud”, svarte Nansen.
Lureri
Rett etter siste krig fikk brødrene Olsen (eierne av Guriby saga) kjøpt sagutstyr fra Lørenskog sagbruk. Men på denne tiden ble det ikke gitt byggeløyve for mer enn 60 kvadratmeter byggeareal. Huset trengte litt mer areal, så Ole Olsen tok med tegningene til departementet og fortalte at dette huset hadde rullende golv, så da skulle problemet være løst. Saksbehandleren svarte da: ”Hvis det er rullende golv, så er jo alt i orden, da”, og han stemplet tegningen som godkjent.
Ole hadde riktig moro med dette, for det var bare den plattingen som sagmesteren sto på, som var rullende, slik at han fulgte med tømmerstokken fremover til sagbladet.
En personlig fornærmelse
Trygve T. Johnsrud bodde på Steinsrud, en husmannplass under Øvre Johnsrud. Det var han som drev Johnsrud Kasse og Trævarefabrikk. I Ungdomslaget Lauvsprett var han meget aktiv og ivrig avholdsmann. En gang Lommedalens Vel skulle leie Solhaug for en jubileumsfest ble det foreslått å ha en halv øl til maten. Men da reiste Trygve Johnsrud seg og sa at det ikke var tillatt. Men Hans Haug Johnsrud som var formann i vellet, orienterte om at det var bare på Lauvsspretts møter og fester det var forbudt å nyte alkohol. Da reiste Trygve Johnsrud seg igjen og utbrøt: ”Jeg betegner dere som åndsfattige griser som helst vil gå rundt med en plakat på magan hvor det står: Jeg vil ha øl og dram.” Da reiste Hans Johnsrud seg og sa: ”Dette tar jeg til meg som en personlig fornærmelse.” Da svarte Trygve: ”Det kan han Hans Johnsrud så gjerne gjøra.” Hans Johnsrud anmeldte saken og Trygve Johnsrud måtte tilbakekalle sine uttalelser i Asker og Bærum Budstikke.
En stygg kollisjon
Øvre Johnsrud hadde tømmerdrift fra Krokskogen og kjørte tømmeret til Johnsrudsaga. På toppen av Johnsrudkleiva svingte de til høyre og tømmerveien ble kalt ”Sagfliskleiva” fordi det ble strødd med sagflis for å bremse på farten for tømmerlassene. Kleiva kom ned ved Steinsrud, derfra gikk veien gjennom Johnsrudgården, videre til Sagåsen og ned for å krysse Lommedalsveien mot Johnsrudsaga. Her skjedde det en ulykke idet en av tømmerkjørerne som også hadde med en laushest, krysset veien idet en buss skulle passere. Første lasset kom over, men laushesten stoppet ikke. Det gjorde heller ikke bussen, så hesten ble truffet av bussen og drept på stedet. Det var et uhyggelig syn med masse blod i veien.
Skaftefabrikk og fotoapparat
Hans Larsen Sleaskjulet, eller Hans Bakke som han kalte seg, bygde i 1905 Fosli Skaftefarikk i gleden over at Norge var blitt et selvstendig land. Han var en meget flink mann som også konstruerte og produserte det meste av maskiner og utstyr han brukte. Han utnyttet drivkraften i fossen. I perioder med lite vann i elva ble en parafinmotor brukt som drivkraft. Under første verdenskrig ble det mangel på parafin. Hans Bakke kjøpte da en tomt på Groudhaugen der han og sønnen Karl bygde en trevarefabrikk. Den ble drevet med elektrisk kraft fra Bærums Verk. Sønnen Åsmund med sine sønner fortsatte driften en tid, men fabrikken ble nedlagt i 1966. Åsmund Bakke bygde sitt eget fotografiapparat og var en meget flink amatørfotograf. Mange av hans bilder finnes på Bærum Bibliotek. Asker og Bærum historielag har arbeidet mye for å ta vare på denne skaftefabrikken. Bærum Kommune har utført en del restaureringsarbeid, men arbeidet har stoppet opp på grunn av manglende bevilgning.
Golfbanen på Hellerud
Bærum Golfklubb har kjøpt 30 mål og bygningene på Hellerud. Resten av eiendommen har Bærum Kommune kjøpt. Golfklubben leier nå dette og har laget golfbane på hele eiendommen. Klubben leier også litt av følgende eiendommer: Begge Burudgårdene, begge Kirkebygårdene, Trulsrudholma og Krysbyholma. Hellerud gård har en enestående beliggenhet og ble valgt til månedens kulturminne i august 2006. Gården ble ryddet i middelalderen. Våningshuset er fra 1860, vognskjul og stabbur fra 1913. Bryggerhuset, låven og sauehuset er borte. Låven ble revet i 1970 årene. Eiendommen ble regulert til offentlig friområde (golfbane i 1986), og nytt klubbhus er oppført der hvor låven sto.
Barnerik familie
Johan Gundersen og Martine Larsdatter Brennengen kjøpte gården Krysby av Bærums verk i 1920. De fikk 12 barn. Sønnen Gunner startet og drev Lommedalsbussen i samarbeid med Lommedalens Vel 1923. To av søstrene til Martine kom også til Lommedalen. De tre søstrene fikk til sammen 36 barn.
… med døden til følge
Tredje påskedag 1729 hendte det i en begravelse på Guriby søndre at det ble uvennskap mellom Svend Aamot og Ole Evensen. Det opplyses at det var Ole Evensen som først begynte med overfall på Svend Aamots sønner, likesom han også ”grep til hårddrag” mot Svend Aamot. Han tok til motverge og slo til Ole Evensen med en lysestake over hans høyre øye, slik at han senere døde av såret. Svend Aamot ble ved dom av 23. januar 1730 dømt til døden, og hans boslodd skulle tilfalle kongen. Saken kom inn for overhofretten hvor han ble dømt for livs fortapelse og slapp med at bøte 40 lod sølv til den dødes arvinger.
Ulovlig spill
I året 1750 saksøker en mann som het Helge Kristoffersen, Ole Engebretsen i Lommedalen, fordi han hadde spillet violin i et bryllup i Sleaskjulet. Utdrag av dommen: Helge Kristoffersen og avdøde Henrik Meier kunne den 6. mai 1747 hadde fått det aller nådigste privilegium at oppvarte med musikk ved brylupper og barsler, samt andre deslige samkvem udi Østre Bærum og Vestre Bærum og Lommedalen. Lovlig bevist ved vitnene Paul Domenicussen Lesterud, Helge Halsteinsen Skotta og Ole Andersen at Ole Engebretsen Sleaskjulet og Søren Johnsrudsagen mot aller høyest bemeldte privilegium har foretatt seg at øve spill og agere musikanter udi et brylupp i plassen Sleaskjulet i oktober måned sistnevnte år 1750, samt at det til dem er betalt spillemannspenge. Så skjønnes her billig og rett at Ole Engebretsen og Søren Johnsrudsagen som i denne begivenhet har forvirket seg mot hans majestets allernådigste anordning, en for begge, eller begge for en, bør erlegge i mulkt til Asker prestegjelds fattigkasse 4 riksdaler, og til saksøkeren, Helge Kristoffersen, dels for tap ved fornevnte brylupp, og for denne avsagte innstevnings bekostning 6 riksdaler, hvilket bør være fyldestgjort 15 dager etter denne doms forkynnelse uten videre lovlydig adferd.
Inga anna råd
Inger Marie Paulsrud i Kølabonn (født 1914) fortalte at Trulse-Lars hadde kjerka si på Tjæregrashøgda. Han kalte kjerka si for ”Blekkjernsåsen”. Trulse-Lars Levde i små kår, men han var en meget flink kølabrenner med de gamle jordmilene. En gang han dro ut klokka fire om morgenen for å begynne å reise opp ei mile, spiste han opp det som var å finne av mat i huset før han dro. Men midt på dagen kom kona hans med et spann med fersk suppe og kjøtt og Lars som var skikkelig sulten, spiste riktig godt. Men plutselig tok han tak i armen til Olava og spurte: ”Å har’u fått kjøttet fra kjerring”? ”Å, jeg slakta katta jeg, Lars” sa Olava.
Hu Håkina
Han Trulse-Lars og hu Olava hadde flere unger. Ei dotter som hette Håkina stelte kuer på sommerbeite i Barlinddalen noen år, og så gikk hu tel byen med melka. Hu bar mjelka i vassæla over nakken. Og så gikk hu og strikka imens (ifølge boka til Egill Bø).
Å ta hensyn
Vegvokter Iver Bredesen kjøpte Strand av Gøtesen og bodde der til han ble en gammel mann. Da han var over nitti år hadde han en dame som stelte for seg. På Strand var det som på andre steder på den tida, bare utedo. En dag Iver skulle på do, tilbød dama seg å følge Iver dit, men det ville ikke Iver at hun skulle gjøre. ”Det kan så lett bli folkesnakk av det”, sa han.
Avkjøling
Tomt til Meieriet som ligger ved Handelsforeningen og like øst for Lommedalsveien, ble kjøpt av Nedre Haug i 1897. Tidligere ble melken fra gårdene solgt direkte til forbrukerne. Første året Meieriet var i drift, ble det levert melk fra 32 bruk. Det ble etter hvert innredet vaskeri og fryserom med frysebokser til utleie. Da jeg var liten, lå det et ishus inntil Lommedalsveien. Her ble det lagret isblokker som ble skåret på Steinsvannet om vinteren. Isen ble brukt til avkjøling av melken. Som guttunge var jeg med noen ganger og kjørte is fra Steinsvannet.
Noen hadde forsynt seg
Under den andre verdenskrigen fikk handelsforeningen god tilgang på knekkebrød i kartonger på 1 m3. Disse var det en del igjen av etter krigen. De lå på loftet der. Jeg var med på bygging av nytt tak i butikken i 1947 eller 1948. Vi måtte rydde loftet først. Da hadde rottene gjennomhullet disse knekkebrødkartongene så de så ut som sveitserost stykker. Ikke noe appetittvekkende.
Karene på Braatan
Nils Johansen fikk kjøpt Braatan av sin onkel Olaus Christensen, Nedre Haug, omkring århundreskiftet 18-1900. Nils Johansen var sønn til sadelmaker Johan Christensen, og bodde på plassen Bakken under Nedre Johnsrud. Faren Johan drev også med nedriving av hus, men omkom ved at han fikk deler av et hus over seg på Lysaker. Nils, som var eldst av de ni barna, bygde husene i Braatan og flyttet dit med sin mor Maren Kristine Nilsdatter og småsøskene.
Om Nils går det mange historier. En gang da han var ung, satt han på Fjulsrud i Lier og sydde sæler. Det var skysstasjon mellom Drammen og Sundvollen den gang. Her satt han et helt år uten å ta ut noe lønn. Til St. Hans tok han ut lønna og dro til Sundvollen. Der kjøpte han skinnjakke, rutete vest, ridebukse, lakk ridestøvler, monokkel og skælk, og så leide han seg ridehest. Så fikk han md seg en kamerat som het Martin Brua. Han skulle være tolk. Så rei dom opp Krokkleiva. Han Nils skulle liksom være engelsk lord. På Kleivstua var en av kjøkkenjentene ute, og da sa han Nils til henne:
”Dispendoten dispendaten kugelegar.”
”Å er det han sier,” spør jenta.
”Han spørger om du vil blive hans hustru”, sa tolken.
”Be ham kysse meg der jeg er høyest når jeg peller fliser”, sa jenta og fløy inn.
Men han Nils tok nå inn der, tross avslaget, og begynte moroa med kortspell om klea og penga og alt som var. Det endte med at han måtte snike seg bak busker og gjerder til ”Olsestua” (Bakken) for han var nærmest halvnaken.
Stabburfaret
Da boligfeltet Stabburfaret ble bygd i 1974, hadde vegen her nr. 1020. Så ble den kalt for Torgersletta, og det kom opp skilt med dette navnet. En av familiene som flyttet inn her, likte ikke navnet, og det kom opp flere forslag til navnendring som ikke ble godtatt. Det som vant fram, var ”Stabburfaret”, og da fordi husene hadde et visst stabburpreg.
Skråsikkerhet
Einar Trulsrud drev kolonialforretning i Bergli. Han drev også kiosk i en periode. Til å begynne med var det bare butikklokale i huset, og det ble ofte utsatt for innbrudd. Han fikk ikke forsikring når det ikke bodde noen i huset. Etter hvert ble det bygget leilighet over butikken. Inntil videre leide han Oskar Bjerke som vaktmann, og han sov i kiosken om natta med hagla ved siden av seg. En lørdagskveld som Oskar hadde vært i kortspillag i bryggerhuset i Braatan, kom han sammen med spillekamerat , bussjåfør Larsen på hjemtur om natta. Da de kom til butikken fikk de se to menn som var i ferd med å bryte seg inn. Tyvene sprang for livet, og Oskar ropte til Larsen at han skulle ringe til politiet, så skal jeg se hvor det ble av karene. Oskar forteller:
-Nå passerer de Krysby, sa jeg, for da hørte jeg Peggy gjødde. (Peggy var hunden på Krysby). Så kom politibetjent Hansen med Forden sin.
- De får ble med De, Oskar Bjerke, så får vi se om vi kan finne disse karene, sa han.
Da de kom til Møllesletta gikk det en mann på hver side av veien.
-Der har vi karene, sa Oskar.
-Er De så sikker på det da Bjerke, sa Hansen.
-Ubetinget! Det hever seg over enhver tvil, sa Oskar.
Karene ble fakket de, og ført til politistasjonen i Sandvika.
"Per Løper" og kjerringa hans
På Rognlia bodde det for riktig mange år siden en mann som het "Per Løper". Han var så lei kjerringa si, at han bestemte seg for at han på et eller annet vis skulle "ha i hæl a". Han tok med seg merra inn i stua og kilte a litt i svangen for å få a tel å slå, i håp om at a skulle slå i hæl kjerringa. Men kjerringa hadde kommet seg inn i peisen hu, så merra slo bare sunn den eneste gryta dom hadde i huset.
Seinere skulle han prøve å aka i hæl kjerrringa ved å ta en aketur til Langebru. Han ville at hu skulle sitta foran på kjælken, men det ville a itte, så hu satte seg bak. Med det samma de hadde satt seg på kjælken, svingte’n Per den i retning mot stupet til Kjaglidalen. Da det nærmet seg skrenten, hoppet Per av, og kjælken for utover stupet. Da hadde kjerringa allerede hoppet av og satt igjen oppe i bakken. Da ropte’n Per meget forundret: "Nei sitter du der du da, Marte". Kjerringa over levde denne gangen også, hu.
Fyll og slagsmål
Det var vel i - jeg kan tenkte meg at det var i 1936, eller noe sånt, da ble det lagt en sånn telegrafkabel over Krogskauen, og de anleggsarbeidera der som jobba for Telegrafverket dom hadde stort sett tilhold på Steinsvoldssetra. Og dom lå jo der i brakker og hadde til og med dansegolv oppå der. Så ofte var det dansetilstelninger der og jentene fra Lommedalen ville gjerne opp over støtt der, og det var ikke alltid så populært for gutta som var igjen nede i Lommedalen. Så når disse herre anleggskara kom ned til Lommedalen på lørdan mange ganger, så gikk dem i butikken, Østerli Landhandleri og forsynte seg med øl da. Men så var det en som var blitt irritert for dama hanses hadde vært oppe og dansa litt med en kar oppe på Steinsvoldsetra. Og denne herre gutten fra Lommedalen skulle ta han karen, det var en skikkelig stor og voksen kar. Så dem barka sammen på gårdsplassen der ved butikken. Det endte med det at han kraftige karen han fikk den herre andre under seg på bakken og da kom han Edvin-skomaker som tilhørte Bekkelaget der. Han syns jo detta var fært. Han hadde akkurat vært i butikken og kjøpt et brød og ei flaske mjelk. Så tok han detta under armen og krabba ham på ryggen på han som holdt på å banke opp denne karen da. Så fikk han dratt han av, og dermed så snudde karen seg rundt og så rappa han te han skomakeren så han gikk på ryggen med både brødet og mjelkeflaska. Men - mens han lå der, så reiste denne karen som lå på bakken, han reiste seg opp og skreik, vet du: ”Hvorfor i all verden gjorde du detta, Edvin, jeg lå jo bare og skulle dra te’n jeg, sa’n!” Og dette var historia om gutta som jobba med kabel, telegrafkabel over Krogskogen, ja.
---
Det var litt mer med i den historia ved Østerli Landhandleri. Han skomaker’n, han Edvin-skomaker hadde, har en nevø som heter Reidar Bjerkelund, men han er populært kalt for Bindeball, og da han fikk se detta slagsmålet, så syns han detta var veldig moro. Så skreik han bare ut: ”Nei, nå skal du se Budstikka i morra, sa’n, med svære bokstaver på første sida ”Stort oppstyr i fjellbygden. Fyll og slagsmål hører til dagens orden. Dalens lappeskomaker har også fått seg en nesestyver””.
Andrea Helvete
Ja, det starter med at det var ei budeie på Øvre Johnsrud som hette Andrea. Etter hvert så ble hu budeie på Johnsrudkampen. På en spasertur over på den andre sida, så ga hu seg i vei da. Det var et stykke å gå, så satte hu seg ned på en fjellknaus for å hvile litt da, og mens hu satt der så syns hu at det kilte litt på det ene låret. Når hun skulle se seg som, så viste det seg at det var en hoggorm som lå der, og mannen som Andrea fortalte detta tel, skreik te med en gang: ”Å gjorde du da da, Andrea?” ”Nei, jeg bare gnei ræva nedi te jeg visste at han var dau, jeg!” sa’a. Andrea hu holdt jo te opp på Johnsrudkampen da, så lenge det var virksomhet der, og hu blei jo etter hvert det vi kan kalle for pensjonist. Da hu ikke hadde noe a’ent å gjøra, så fløtta hu over tel stallen på Helveteshytta som ligger på nordsiden av Sætervannet, og hu bodde der i stallen i flere år. Etter at hu fløtte dit, så blei det populære navnet hennes tel at hu rett og slett hette Andrea Helvete, og det er det vi husker om Andrea.
På sykehus som fireåring
Nå kommer ei lita historie fra jeg var fire år gammal. Her på gården så var vi jo helt som unger med på alt som skjedde, og i slåttonna var det jo spesialt populært da. Jeg husker godt at når vi kom så langt som te at vi skulle kjøre rundt å hente inn det som vi kalte for etterrak, etter at alt det andre var kjørt inn på låven, så fikk vi unga lov te å sitta oppi høyvogna og vera med rundt, for da kjørte vi rundt på hele jordet, da. Men akkurat nå var jeg en av de siste som kom, og jeg var’ke mer enn fire år, så jeg sku klatre opp i høyvogna ved at jeg klatra i eikene på forhjulet, også dro hest fram lite granne og dermed så stupte jeg på hue oppi draget, og dermed så begynte hesten å tråkka litt og satte ned foten forsiktig, men la ikke på noe tyngde, men satte foten på brystet mitt så jeg rulla litt rundt, men så oppdaga nok faren min at jeg lå oppi draget der og dermed så satte hesten ned foten så traff den akkurat på kjakebeinet mitt, Det gikk ikke bedre enn at kinnet sprakk akkurat langs med kjakabeinet da, og detta blei jo et veldig stygt sår. Men tilfeldigvis så kom det en mann oppe i Lommedalsveien som hette Kristian Eine han var hestevokter, men han var på vei hjem. Vi visste at han hadde en pedalford og kjørte noe som’n kalte for ?bil. Faren min spørte om han kunne hente bilen og kjøre til Bærum sykehus. Han var ikke lenge borte. Så kom’n igjen og vi reiste til Bærum sykehus. Jeg regner med at Bærum sykehus var helt nytt den gangen. Det ble bygd i 1925, og det var jo i 1925 at jeg var fire år. Da vi kom inn på sykestua der så dreiv ei dame som var sykepleierske, og det var Mattea Akerhaug. Ho holdt på borte i et hjørne med sånn en spritflamme, og jeg hadde sett at hu holdt på med et eller annet der. Da jeg kom hjem så fortalt jeg at Mattea Akerhaug dreiv borte i et hjørne og stekte flest som doktoren la på innersida av kinnet mitt når han sydde. Det var sånn jeg forestilte meg det. Dette blei et veldig stygt sår og det blei sydd mange sting så såret var ikke noe pent å se på. Det var ikke noe ubehagelig heller. Jeg visste godt at jeg spiste bare velling i flere uker etterpå. Det retta seg jo litt etter hvert da.
Melkeforeningen
Lommedalen melkeforening hadde starta sin virksomhet i 1893. Forening var stort sett for de som ikke hadde hest, og mjelka bla da bare levert til Kristian- skomaker og til Bernt-skomaker som bodde i nærheten av hverandre. Og Ole Mathisen på Kjørkeby sto for kjøringa til Mustad fabrikker på Lysaker Mustad fabrikker brukte mjelka i sin produksjon av smør, eller margarin da. Mjelka ble betalt med 10 øre per liter, og seinere bare ni øre. Etter hvert innså bøndene at fordelene ved å ha eget meieri, det var stor.
Hensynsfull veibygging
Da Trulsebråteveien ble bygget, så skulle en av bygningsetatens folk i Bærum godkjenne veien, og han som var …, Morten Krysby fra Lommedalen, han skulle kontrollere at alt var i orden for å godkjenne veisystemet, og det var blant annet flere rør, i hvert fall to stykker som gikk under veien. Og da kontrolløren kom og fikk se dette herre, så var det veldig mye grus inne i røra som gikk under veien. Og da sa han kontrolløren at detta ser bra ut det, sa’n, men ”dere må jo se å få rensa ut denna grusen som ligger i røra her, for røra er jo nesten halvfulle av grus”, sa’n henvendt til basen. Men da tendte basen. ”Nei, nå får du fa’n meg gi deg”, sa’n, ”for dette har vi fått pålegg om, og vi jar jo holdt på i over ei uke med å få grus inn i dessa røra. Detta skulle vera for at frosk og padder skulle komma uskadd på andre sida av veien. Så du får bare gi deg med detta”, sa’n.
Svartvannsfisken med flere historier
Finnen i Dølaløkka gikk ofte tel Svartvannet og fiska, men da sett’n sti over jorde’ tel finnen i Barlinddalen, og han harma seg over detta, og brukte seg jamt på dølaløkkfinnen. Men det hjelpte itte. Te’ slutt gjekk barlinddalsfinnen tel Svartvannet og trølla fire bein på fisken, men da slutta dælaløkkfinnen å fiske der. Sia den da’n har fisken i Svartvannet hatt fire bein (vannsalamandere).
- - -
Barlinddalen (uttales ba’linndæln) hører under Muserud og Skollerud. Der bodde i 1770-åreneen mann som het Ola Barlinddalen. En datter av ham døde i 1736, hans hustru Rønof døde i 1747. Ole døde i 1955, 60 år gammel. Johannes arsen døde i 1787. Dette er folk vi etter kirkebøkene har rede på har bodd der, men i følge sagnet skal det tidligere ha bodd finner der og drevet gårdsbruk, hatt kvern i Svartvannsbekken ved Simensletten, hvor rester av dammen ennu skal være synlig.
Kalle. Kari skal være den siste, men da har stedet kun vært brukt som seter. Selvfølgelig kunne finnen i Barlinddalen mer enn folk flest. En mann som stjal neper i åkeren hans måtte pent stå med sekken i Nepebråtkleiva til finnen kom og løste ham. Barlinddalen var inngjerdet helt til opp i 1880-årene, idet Muserud og Skollerud harr seter der oppe. Da Skollerud for lenge siden bygde sportshytte på de gamle tomter, fantes det en ovnsplate med de tre nordiske rikers våben, men ikke årstall. Barlinddalen har senere vært delt mellom Muserud og Skollerud.
Historia om blodigler
På Lillejordet var det ei dame som hette Anne Lillejordet. Hu var godt kjent for å drive med blodigler. Og blodiglene blei satt på steder som det var et eller annet som var vondt, og vi kan vel sammenligne detta med årelating i nyere tid, men hun satte på dissa blodiglene, og dem satte i gang å suge blod. Dem bare satt på og saug blod helt til at dem blei så fulle av blod at dem rett og slett datt av. Da var ’a Anne Lillejordet fremme og tok opp iglene og snøyt dem da så hu fikk ut blodet. Hu hengte dem på igjen, og dem satte i gang og saug på nytt. Og det var lissom den årelating som foregikk i den tida.
Guriby bro
I 1843 søkte gårdbrukerne på Guriby kommunen om ny bro over Guribyvadet. Den private kloppen var for dårlig, og det var vanskelig å holde den i stand så fotgjengerne kom over, påpekte bøndene. Spesielt ille var det når elva gikk så stor at man ikke kunne kjøre vogn over vadet. Da kom øvrighet, doktor og jordmor ikke over, og de skysspliktige ble forhindret fra å ta seg fram til skysstasjonen. Men formannskapet fant ingen grunn til å bygge rodelagt vei fram til brukerne. "Skulle de nevnte embetsmenn m.fl.s nærværelse være påkrevet i flomtiden, så får rekvirenten enten frakte dem over Kirkebybroen, eller så får de spasere kloppen", uttalte formannskapet. I 1865 ble bøndene pålagt vedlikehold av veiene. Rodemesterne kontrollerte. Kommunen overtok veivedlikeholdet i 1907.
Fra skoleprotokollen på Lommedalen skole 1892
”20. sept. innkjøpte de av skolestyret beordrede inventariesager, nemlig en globus Kr 10,- og en kugelramme Kr 6,50. Gruskjøringen og planeringen af gaardsplassen er utført for de hertil bevilgede kr 20,-. Samme datum indkjøpt til småskolen 1 bord, 1 stol, 1 vaskestol og drejl til haandklæder samt vaskebolle.
Bjerkelund. Anne og Kristian Skomaker
Jeg kan også huske Kristian Skomaker. Han kom ofte hjem til oss, som regel på søndags formiddager for å slå av en prat. Han sa alltid så mye rart. Når han hadde laget et par støvler, fikk du aldri ta dem på deg sjøl første gangen. Det gjorde’n sjøl, og så sa’n”: Så gode støvler har du aldri hatt før. Yngste sønn han’s, han Edvin, var hjemme all sin dag og hjalp far sin som skomaker. Faren kalt’n bare for guttungen. En gang sa’n Kristian: ”Gutten er skræll, og ’a Anne er enda verre.” Da strømmen endelig kom i 1917, la alle inn lys med vippe. På forsommeren 1918 da Egill Bø og hans skolekamerater skulle på skolen, hadde det vært tordenvær om natta, og da sto’n Kristian midt i Nyveien (Jeg husker godt at Lommedalsveien ble kalt for Nyveien) og fortalte: ”Lynet slo ner i Løkkagata så det brenner itransformator’n og stiklinga flau langt bortover golvet her.” ”Gutten” vart gammel tel slutt, han au. Han miste beste venn sin og sa da til ett av søskenbarna sine: ”Jeg reste itte i begravelsen hass Bør, je, Marit, for han kommer itte i min.”
Vannhenting
Vannpostkrana som stod i veikrysset Skolegata-Lommedalsveien, var det mange som brukte. Nøkkelen til krana ble oppbevart hos Anne Bjerkelund og hennes sønn Edvind Skomaker i huset på den andre siden av veien (revet nå).
Hjemme på gården jeg er fra, hentet vi vannet vi brukte i Trulsrudbekken. Men når det var tørr sommer, hendte det ofte at bekken ble tørr. Som barn måtte vi da bruke melkekjerra med melkespann i og hente vann i vannpostkrana i Skolegata. Nøkkelen må vi låne his Anne Skomaker. Hun var en meget streng dame, så jeg husker at jeg var litt redd henne.
I Bekkelaget
Området rundt der hvor Bjerkebekken krysser Lommedalsveien er kalt Bekkelaget. Anne Lillejordet hadde bodigler som hun satte på til suging av blod fra punkter på kroppen til folk som hadde smerter. Det ble nærmest å kalle årelating. Hun satte på blodiglene. De sugde seg fast og når de var fulle av blod, falt de av. Anne tok bare iglene opp igjen og snøt dem for blod og satte dem på igjen til hun ble fornlyd med årelatingen.
Hennes mann, Martin Lillejordet, var blant annet slakter. En gang han skulle slakt en kalv, stod Anne ved siden av ham og synes nok synd på dyret. Hun sa da til mannen sin: ”Gud velsigne deg Martin, kakk den fort.” Martin svarte bare ”Hold kjeften på deg kjerring”, og så sa det ”knakk, knakk”.
Etterkommere etter Anne og Martin Lillejordet ble Harriet og Tor Lillejordet. Tor var handler og Harriet startet først brevhus, så posthus og siden postkontor. Tidligere var adressen 1364 Gjettum, men etter at det ble postkontor, ble adressen 1350 Lommedalen. Rett før krigen opprettet Harriet Lillejorde Lommedalens kafé i Lillejordet. En stund etter krigen ble det bygget postkontor ssyd for eiendommen. Det er i dag Lommedalens legekontor. Postkontor er nå på Reima 1000 butikken.
Bekkelaget II
I krysset Skolegata-Lommedalsveien sto det en vannpostkran som leverte vann fra Skolekummen. Alle naboene rundt her, hentet vann fra denne krana. Ingen hadde innlagt vann i huset. Hjemme på Trulsrud hvor jeg bor, hentet vi vann til huset i Trulsrudbekken. I tørre somre hendte det at bekken ble helt tørr. Vi som barn måtte da ta melkespann i melkkjerra og hente vann i vannposten i Skolegata. Vi måtte låne nøkkel til vannkrana hos Anne og Kristian Skomaker i Bjerkelund. Anne var en meget streng dame, så jeg var rett og slett litt redd henne jeg.
Eldste sønn til Anne og Kristian Bjørklund het Edvin. Han var også skomaker. Det var veldig vanlig at mange i Lommedalen hadde oppnavn, og Edvin ble populært kalt Rocambole”. Etter at de gamle var borte, flyttet en nevø av Edvin også inn i huset. Han var anleggsarbeider og murer, og populært kalt ”Bindeball”. Han var alltid full av spillopper. Det var alltid litt kniving mellom de gamle i Bjerkelund og Lillejordet. Det var Bjerkebekken som var dele mellom eiendommene. Edvin var god kamerat med eieren av Østerled Landhandleri og den hadde oppnavnet ”Bør”, Da Bør døde, sa Edvin: ”Jeg går ikke i begravelsen hans, for han kommer i hvert fall ikke i min!”.